Lieder Live #3 Grieg

Program

Sunday July 5th at 20:00 Oslo
 

Jeg giver mitt dikt til våren, op. 21
Dem Lenz soll mein Lied erklingen / To Springtime my Song I'm Singing

 

Gruss, op. 48
Greeting / Hilsen

 

Zur Rosenzeit, op. 48
Time of Roses / I rosetiden

 

Spillemænd, op. 25
Fiddlers / Spelemenn

 

Med en vandlilje, op. 25
With a waterlily / Mit einer Seerose

 

En fuglevise, op. 25
Birdsong / Vogelgezwitscher

 

Tyteberet, op. 33
The Cranberry / Die Kranbeere

 

Langs ei Å, op. 33
Beside the Stream / Neben dem Bach

 

Gamle mor, op. 33
The Old Mother / Die alte Mutter

 

Ved Rondane, op. 33
At Rondane / In Rondane

 

Blåbærli, op. 67
The Blueberry Slope / Der Blaubeerhang

 

Elsk, op. 67
Love / Liebe

Texts & Translations

Jeg giver mit Digt til Vaaren,

skjøndt endnu den ej er baaren,

jeg giver mit Digt til Vaaren

som Længsler til Længsler lagt.

 Saa slutter de to en Pagt —-:

at lokke paa Sol med Liste,

saa Vinteren Nød maa friste,

at slippe et Kor af Bække,

saa Sangen ham maa forskrække,

at jage ham ud af Luften

med idelig Blomsterduften,

– jeg giver mit Digt til Vaaren!

Jeg giver mitt dikt til våren

To Springtime my song I utter,

that back to us he may flutter,

both laden with fancies sweet

in friendly affection meet.

They smile and the sun is brightened;

old winter is scared and frightened;

to join them the brook comes bubbling,

his spirit the song is troubling,

and, chased from their secret bowers,

light winds bring the breath of flowers.

To Springtime my song I utter!

Gruss

Leise zieht durch mein Gemüt

Liebliches Geläute.

Klinge, kleines Frülingslied,

Kling hinaus ins Weite.


Zieh hinaus, bis an das Haus,

Wo die Veilchen sprießen.

Wenn du eine Rose schaust,

Sag, ich lass’ sie grüßen.

A sweet sound of bells

Peals gently through my soul.

Ring out, little song of spring,

Ring out far and wide.


Ring out till you reach the house

Where violets are blooming.

And if you should see a rose,

Send to her my greeting.
 

Lifligt rører du, min Sang, 

Hjertets sagte Strenge, 

Drag kun du din Forårsgang, 

over Vang og Vænge. 


Lad Violens fine Skær 

Vej til Huset vise, 

finder du en Rose der, 

hende skal du prise.
 

Zur Rosenzeit

Ihr verblühet, süße Rosen,

Meine Liebe trug euch nicht;

Blühet, ach! dem Hoffnungslosen,

Dem der Gram die Seele bricht!

 

Jener Tage denk’ ich trauernd,

Als ich, Engel, an dir hing,

Auf das erste Knöspchen lauernd

Früh zu meinem Garten ging;

 

Alle Blüten, alle Früchte

Noch zu deinen Füßen trug

Und vor deinem Angesichte

Hoffnung in dem Herzen schlug.

 

Ihr verblühet, süße Rosen,

Meine Liebe trug euch nicht;

Blühet, ach! dem Hoffnungslosen,

Dem der Gram die Seele bricht.
 

You fade, sweet roses,

My love did not wear you;

Ah! You bloom for one bereft of hope,

Whose soul now breaks with grief!


Sorrowfully I think of those days,

When I, my angel, set my heart on you,

And waiting for the first little bud,

Went early to my garden;

 

Laid all the blossoms, all the fruts

At your very feet,

With hope beating in my heart,

When you looked on me.

 

You fade, sweet roses,

My love did not wear you;

Ah! you bloom for one bereft of hope,

Whose soul now breaks with grief.
 

Spillemænd

il hende stod mine tanker 

hver en sommerlys nat, 

Men vejen den bar til elven 

i det duggede orekrat.

 

Hej, kjender du gru og sange, 

kan du kogle den dejliges sind, 

Så i store kirker og sale

hun mener at følge dig ind!

 

Jeg maned den våde af dybet;

han spilled mig bent fra Gud, 

– Men da jeg var bleven hans mester, 

var hun min broders brud.

 

I store kirker og sale

mig selv jeg spilled ind, 

Og fossens gru og sange 

veg aldrig fra mit sind.

My thoughts were with

her every summer-light night; 

but the path led to the river 

in the bedewed alder thicket.

 

Hey, if you knew terror and songs,

you could bewitch the beautiful one’s mind, 

so that into great churches and halls

she would certainly follow you!

 

I conjured the water-sprite from the deep; 

he played to me straight from God; –

but by the time I had become his master, 

she was my brother’s bride.

 

In great churches and halls

I play by myself,

and the sprite’s terror and songs 

are never out of my mind.

Med en vandlilje

Se, Marie, hvad jeg bringer; 

blomsten med de hvide vinger. 

På de stille strømme båren 

svam den drømmetung i våren.

 

Vil du den til hjemmet vie 

fæst den på dit bryst, Marie; 

bag dens blade da sig dølge 

vil en dyp og stille bølge.

 

Vogt dig, barn, for tjernets strømme. 

Farligt, farligt der at drømme! 

Nøkken lader som han sover;

liljer leger ovenover.

 

Barn, din barm er tjernets strømme. 

Farligt, farligt der at drømme;

liljer leger ovenover;

nøkken lader som han sover.

 

Se, Marie, hvad jeg bringer; 

blomsten med de hvide vinger. 

På de stille strømme båren 

svam den drømmetung i våren.
 

See, Marie, what I am bringing;

the flower with white petals.

Borne on the silent current

it swam heavy with dreams in the spring.

 

Will you dedicate it to its home, 

fasten it against your breast, Marie; 

behind the leaves that hide it

a depth and stillness will billow.

 

Beware, child, of the lake’s current. 

Dangerous, dangerous to dream there! 

The water-sprite pretends to sleep; 

– lilies float above.

 

Child, your bosom is the lake’s current. 

Dangerous, dangerous to dream there! 

Lilies float above; –

the water-sprite pretends to sleep.

 

See, Marie, what I am bringing;

the flower with white petals.

Borne on the silent current

it swam heavy with dreams in the spring.
 

En fuglevise

Vi gik en dejlig vårdag 

alléen op og ned; 

lokkende som en gåde 

var det forbudne sted.

 

Og vestenvinden vifted; 

og himlen var så blå;

i linden sad en fuglemor 

og sang for sine små.

 

Jeg malte digterbilleder 

med legende farvespil; 

to brune öjne lyste

og lo og lytted til.

 

Over os kan vi höre

hvor det tisker og ler;

men vi, vi tog et smukt farvel, 

og mödtes aldrig mer.

Og når jeg ensom driver 

alléen op og ned,

Så har for de fjærede småfolk 

jeg aldrig ro og fred.

 

Fru spurv har siddet og lyttet, 

mens vi troskyldigt gik,

Og gjort om os en vise

og sat den i musik.

 

Den er i fuglemunde;

thi under lövets tag

Hver næbbet sanger nynner 

om hin lyse forårsdag.

We walked one lovely spring day 

up and down the avenue; 

alluring like a mystery

was the forbidden place.

 

And the west wind wafted,

and the sky was so blue;

in the limetree sat a mother bird 

singing to her little ones.

 

I painted verse-pictures

with an effortless play of colours; 

two brown eyes shone

and laughed and listened.

 

Above us we could hear 

whispering and laughing;

but we, we took a tender farewell, 

and were never to meet again.

 

And when I stroll alone

up and down the avenue,

because of the little feathered folk 

I never have rest or peace.

 

Mrs. Sparrow sat and listened

while we walked innocently, 

and made a song about us 

and set it to music.

 

It is in bird language;

for under the leafy canopy

every singer with a beak hums 

about that bright spring day.

Tyteberet

Tytebæret uppå Tuva

Voks ut av ein liten Von. 

Skogen med si grøne Huva 

Fostrar mang ein raudleitt Son.

 

Eingong seint om Hausten 

Lagde liten Svein til Bærskogs ut: 

”Raudt eg lyser,” Bæret sagde, 

”kom åt meg, du Vesle-Gut.

 

Her ifrå du meg må taka;

Mogi Bær er utan Ro.

Mal meg sundt, at du kan smaka 

Svaledrykken av mitt Blod!

 

Mognar du, so vil du beda

Just den sama Bøn, som eg. 

Mogen Mann det mest må gleda, 

Burt for Folk at gjeva seg,»

The wild cranberry up on the hillside 

grows out from a little clearing.

The forest with its green cap

rears many a red-cheeked son.

 

One day late in the autumn

a young boy set out to the berry wood: 

“Red I shine,” the berry said,

“come and eat me, little boy.

 

You must take me away from here;

ripe berries have no peace.

Chew me to pieces, so that you can 

taste the cooling drink of my blood!

 

If you mature, you will pray

just the same prayer as I.

It should please a grown man 

most to give himself for other people.”
 

Langs ei Å

Du Skog! som bøyer deg imot 

Og kysser denne svarte Å, 

Som grever av di Hjarterot 

Og ned i Fanget vil deg få.

 

Lik deg eg Mang ein munde sjå, 

Og allerhelst i Livsens Vår,

At han den Handi kyste på, 

Som slo hans verste Hjartesår. Du skog!
 

You wood, which bends towards

and kisses this dark stream,

that is eroding your main root

and would draw you down into its bosom.

 

Like you, I saw many a time,

and most of all in the springtime of life,

that someone kissed the hand

that dealt the worst blow to his heart. You wood!

Gamle mor

Du gamle Mor! du sliter arm, 

So Sveiten er som Blod,

Men endå i ditt Hjarta varm. 

O du meg gav min sterke Arm 

Og dette ville Mod.

 

Du turka Tårer av mitt Kinn 

So mang ein Herrens Gong, 

Og kyste meg som Guten din 

Og bles meg uti Barmen inn 

Min sigerfulle Song.

 

Og gamle du, du gav til meg

Mi mjuke Hjarterot;

Og derfor må eg elska deg,

Hvor helst eg vankar på min Veg, 

Om so på villand Fot.

Old Mother! you toil, poor,

so your sweat is like blood,

but still warm of heart,

and you gave me my strong arm 

and this wild courage.

 

You dried the tears from my cheeks 

for many a long year,

and kissed me as your boy

and from your breast breathed 

into me my victorious song.

 

And, old one, you gave me 

the meek core of my heart; 

and therefore I will love you, 

wherever I wander on my way, 

even if I go astray.

Ved Rondane

No ser eg atter slike Fjell og Dalar,

Som dei eg i min fyrste Ungdom såg,

Og same Vind den heite Panna svalar;

Og Gullet ligg på Snjo, som før det låg.

Det er eit Barnemål, som til meg taler,

Og gjer meg tankefull, men endå fjåg.

Med Ungdomsminne er den Tala blanda; 

Det strøymer på meg, so eg knapt kan anda.

 

Ja Livet strøymer på meg, som det strøymde 

Når under Snjo eg såg det grøne Strå.

Eg drøymer no, som før er alltid drøymde, 

Når slike Fjell eg såg i Lufti blå.

Eg gløymer Dagsens Strid, som før eg gløymde, 

Når eg mot Kveld av Sol ein Glimt fekk sjå.

Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,

Når Soli heim til Natti vil meg lysa.
 

Nei sjå, kor det blåner her!
No må me roa oss, Kyra!
Å nei, slike fine Bær,
og dei, som det berre kryr a’!
Nei, Maken eg hev kje set!
Sumt godt her er då tilfjells.
No vil eg eta meg mett;
her vil eg vera til Kvelds!
Men kom no den Bjønnen stor!—
Her fekk bli Rom åt oss båe.
Eg torde kje seia eit Ord
til slik ein røsjeleg Våe.
Eg sa berre: ver so god!
No må du kje vera bljug!
Eg lêt deg so væl i Ro;
ta for deg etter din Hug.
Men var det den Reven rau,
so skuld’ han få smaka Staven;
eg skulde banka han dau,
um so han var Bror til Paven.
Sligt skarve, harmelegt Sleng!
Han stel både Kje og Lam.
Men endå so fin han gjeng,
hev korkje Agg hell Skam.
Men var det den stygge Skrubb,
so arg og so hôl som Futen,
eg tok meg ein Bjørkekubb
og gav han ein god på Snuten.
Han reiv sund Sauer og Lamm
for Mor mi so trådt og tidt;
ja sant! um han berre kom,
skuld’ han so visst få sitt.
Men var det den snilde Gut
der burte frå Skare-Brôte,
han fekk vel ein på sin Trut,—
men helst på ein annan Måte.
Å Tøv, kva tenkjer eg på!
Det lid nok på Dagen alt …
Eg må til Buskapen sjå;
ho »Dokka« drøymer um Salt.

Den galne Guten min Hug hev dåra;

eg fangen sit som ein Fugl i Snåra;

den galne Guten, han gjeng so baus;

han veit at Fuglen vil aldri laus.

Å gjev du batt meg med Bast og Bende,

Å gjev du batt meg, so Bandi brende!

Å gjev du drog meg so fast til deg,

at heile Verdi kom burt for meg!

Ja kund’ eg trolla og kund’ eg heksa,

eg vilde inn i den Guten veksa,

eg vilde veksa meg i deg inn

og vera berre hos Guten min.

Å du som bur meg i Hjarta inne,

du Magti fekk yver alt mit Minne;

kvart vesle Hugsviv som framum dreg,

det berre kviskrar um deg, um deg.

Um Soli lyser på Himlen blanke,

no ser ho deg, det er all min Tanke;

um Dagen dovnar og Skoming fell:

skal tru han tenkjer på meg i Kveld?

Now I see again the same mountains and valleys 

as those I saw in my earliest childhood,

and the same wind cools my warm brow;

and gold lies on the snow as it lay before.

There is a childhood language that speaks to me, 

and makes me thoughtful, but still happy.

The speech is mixed with childhood memories:

it flows over me, so that I can scarcely breathe.

 

Yes, life flows over me, as it used to flow,

when under the snow I saw the green grass.

I dream now as I always used to dream,

when I saw the same mountains against the blue sky. 

I forget the daily strife, as I forgot it before,

when towards evening I see a glimpse of the sun.

I will surely find a house that will shelter me,

when the sun at night lights me home.

Blåbærli

Look how blue it is here!
Now cattle, we shall rest ourselves!
Oh, what fine berries
And so many of them.
No, I’ve never seen anything like it!
Some things are good in the mountains.
Now, I’ll eat my fill;
I could stay here until evening time.
But, what if the big bear appeared?
There would have to be room for both of us!
I wouldn’t dare say a word
To such a terrible beast.
I would say: ‘berries; please have some!
Don’t be shy,
I’ll leave you in peace;
Please take whatever you want!’
But, if it were the red fox,
He’d get a taste of my stick;
I would beat him to death,
Even if he was the Pope’s brother.
Such a despicable, awful devil,
He takes both lambs and kids.
But still, he walks so proudly
Feeling no regrets or shame at all.
But, if it were the wicked wolf,
As angry and mean as the bailiff,
I would take a birch club
And hit him hard on the jaw.
He’s always destroying
My mother’s sheep and lambs.
Yes, indeed! If he would only come
He’d get his just reward!
But, if it were that nice lad
Who comes from Skare-Brote.
He’d get one on the mouth
But perhaps in a different way…
How stupid, what am I thinking of?
The day is getting on.
I must go back to the cattle,
For ‘Dokka’ is dreaming of salt.

Elsk

The crazy boy has bewitched my mind

I am caught fast like a bird in a snare;

The crazy boy walks so tall –

He knows this bird will never flee.

Oh, if you could only bind me tight with cords

So tight that the cords burnt.

And if you could only draw me so tight to you

That all the world would seem to disappear.

If I knew how to do spells and magic

I would grow within the boy.

I would grow inside you

And be one with my own boy.

Oh you, who bear me within your heart,

You have power over my will;

Every little memory that comes to mind

Simply whispers of you.

When the sun shines in the sky

It looks at you – that’s how I feel;

But when the day grows weary and dusk falls:

Will he be thinking of me tonight?

© 2020 by Marianne Beate Kielland email me